For noen dager siden tok jeg et realt tak og gikk gjennom vesla og pjokkens klær - en jobb man må gjøre ganske ofte mens de er små så skuffer og skap ikke fylles opp med klær de har vokst ut av. Jeg må innrømme at jeg får en klump i halsen av å pakke bort det ene fine plagget, nytt eller kanskje enda mer av å pakke bort arveklær og vite at det er siste gang et av mine barn bruker disse klærne. Og for å grave meg enda mer ned i den vemodighetsfølelsen, så betyr det også at dette er en tidsepoke som er over... Lurer på hvor mange ganger jeg skal ha den følelsen jeg av at tida flyr fra meg? Vet jo at det også innebærer at nye minner og nye tider kommer, altså - så jeg ser ikke så svart på det, men i blant får vemodet rå.
Her er i alle fall et par av de plaggene som jeg syns det er vemodig å rydde bort denne gang - en sjokkrosa heklejakke som vesla har arvet fra jeg var liten (og mine to søstre!) og en hvit jakke strikket spesielt til henne.
Min mor har gjemt på masse av både klær, leker og ting fra vi var små (fordel med å bo på gård med store lagringsmuligheter...), og mye av dette har kommet vesla til gode. Veldig moro å ta det fram igjen! Jeg har også tenkt å gjemme på en del av klærne fra våre to små og ha til mimring og evt. til de senere generasjoner. Noe har jo søstern's lillemann fått arve fra pjokken allerede. Moro med gjenbruk!
Det er kjempevedmodig når ungene vokser og alt de vokser fra - klær, leker og bøker. Må innrømme at jeg er veldig dårlig til å kaste, så her oppbevares det meste, kan bli et plassproblem. Har egentlig tenkt tanken om å montere noen spesielle minneting i dype rammer fra hvert av barna, men det har blitt med tanken...
SvarSlett